Einar Skjæraasen skrev mange dikt på trysildialekt, og det skapte en ekstra nærhet for oss i Trysil. Det var våre liv han skrev om – med våre ord – slik som i diktet «Det lufter lørda´n». Fra tida da «alle» i Trysil var tømmerhoggere og holdt til i koia vinterstid.

Det lufter lørda´n

Ho møter mannen med gla’e auger, 
og det er mest som e sjelemette 
å få’n hematt, og kjenne teven 
tå tømmerkoje og skogskar svette. 

Han stå et augblekk og ser og værer 
inn hele hemmet med sterke longer. 
Det lufter nyflidd og rent og strukint 
tå hus og kjerring og fire onger. 

Men Skjæraasen skrev ord som det aller viktigste for oss mennesker – respekten for alt som flyg, spring og gror.

I diktet «Du ska itte trø i graset» uttrykker han disse verdiene slik:

Du ska itte trø i graset

Du ska itte sætta snuru
når du ser et hara-spor.
Du skal sjå deg for og akte
ælt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten veik en,
du treng sjøl en storebror.