Einar Skjæraasen wrote many poems in the Trysil dialect, and it created an extra closeness for us in Trysil. It was our lives that he wrote about – in our words – as in the poem "Det lufter lørda ́n". From the time when "everyone" in Trysil was a lumberjack and lived in the cabin in winter.

Det lufter lørda´n

Ho møter mannen med gla’e auger, 
og det er mest som e sjelemette 
å få’n hematt, og kjenne teven 
tå tømmerkoje og skogskar svette. 

Han stå et augblekk og ser og værer 
inn hele hemmet med sterke longer. 
Det lufter nyflidd og rent og strukint 
tå hus og kjerring og fire onger. 

But Skjæraasen wrote words as the most important thing for us humans – respect for everything that flights, runs and grows.

In the poem "Du ska itte trø i graset" he expresses these values as follows:

Du ska itte trø i graset

Du ska itte sætta snuru
når du ser et hara-spor.
Du skal sjå deg for og akte
ælt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten veik en,
du treng sjøl en storebror.